Vi er en familie på fire som er misjonærer for NLM i Elfenbenskysten

Her i Abidjan gikk vi for tre dager siden inn i muslimenes fastemåned Ramadan. Her i byen er ikke dette like synlig som i Mali, Midtøsten og Bangladesh, men blant “våre ivorianere”; Mahouene, er dette en svært viktig måned. Fra soloppgang til solnedgang hverken spiser eller drikker de voksne som hverken er syk, gravid eller ammende. Fra solnedgang til soloppgang neste morgen kan en derimot spise og drikke fritt. Om en har råd til det spiser og drikker en godt denne måneden, og det er ikke uvanlig å faktisk gå opp i vekt i fasten! Dette var i alle fall vanlig i Bangladesh, hvor den daglige Iftar (at en bryter fasten etter solnedgang) er rene folkefesten hver kveld.

Mange muslimer som ellers ikke er særlig aktive går denne måneden i moskeen for å be. Felles for alle muslimer er at de i denne måneden gjerne er mer søkende og legger vinn på å leve mer tro til sin religiøse overbevisning enn de kanskje gjør ellers i året. En kan derfor si at mange har en religiøs oppvåkning i denne måneden.

Det som er litt rart er at en kan høre om mange som i denne måneden har veldig livaktige drømmer, ofteom en mann i hvit kjortel. Denne mannen kan de finne ut mer om i den hellige skriften Injil, hvor en kan lese om Isa. Hvis jeg har forstått det riktig er det i følge muslimsk tradisjon kun Isa som opptrer i helt hvite klær i de hellige skriftene. Dette signaliserer at han er helt ren, altså uten synd. Mange muslimer legger stor vekt på innhold i drømmer, og tror at dette kan være beskjeder fra Allah. Mange som har drømt om denne hvitkledde mannen er derfor svært opptatt av å finne ut hvem han er. Og svaret kan kanskje komme som en overraskelse på mange muslimer…

Injil er i våre kretser mer kjent som Det Nye Testamentet, og Isa mer kjent som Jesus.

Om du ber, så vær gjerne med å legge frem alle våre muslimske søsken i måneden som kommer. Be om at de må kunne få oppleve sannheten. Be om at de kan treffe troende som har visdom til å lede de videre på veien. Be særlig for våre søsken blant Mahouene her i Elfenbenskysten og Malinkéne i Mali.

Hele gjengen samlet til kveldsmat

Da vi var i Bergenstraktene i sommer var vi på besøk hos Maries bror Øivind og familien hans, som bor på Frekhaug. Kjekt å se igjen alle sammen, og morsomt at Håkon fant tonen med sine søskenbarn med det samme!

Søskenbarna har inntatt en sjørøverskute! Stas!

På trilletur til skolen

I dag er det stor glede, og stor fest her i Elfenbenskysten! Den 7. august 1960 fikk landet sin selvstendighet!

Landets første president Félix Houphouët-Boigny var ikke bare glad for landets nyvunnede frihet, og følte seg nok på mange måter sviktet av Frankrike for at uavhengigheten kom såpass tidlig som den gjorde. Han skal ha uttalt at Elfenbenskysten var et land med tyve advokater, ti doktorer og to ingeniører i august 1960, og derfor syntes han landet var klart for de store oppgavene som lå foran som selvstendig land. Han sa videre at han kjempet mot urettferdighet, mot koloniherrenes misbruk og privilegier. Han kjempet ikke mot Frankrike!

Opptakten til det som senere ledet til selvstendigheten for de franske koloniene finner vi i innsatsen og ofrene de franske oversjøiske områdene hadde under andre verdenskrig. De franske områdene utenfor Europa forble lojale til den lovlig valgte regjeringen, og havnet aldri under Vichy-regimets kontroll. Som en takk for dette ble det etter krigen gjennomført mange reformer, bl.a. fikk alle innbyggerne i koloniene statsborgerskap og stemmerett.

President Felix Houphouët-Boigny

I 1956 fikk de franske koloniene i Afrika overført mye makt til egne valgte myndigheter, og med dette selvstyre på en rekke områder. De fleste franske provinsene aksepterte denne grunnlovsendringen, mer eller mindre helhjertet, bortsett fra Guinea. Guinea ville ikke lenger være en del av det franske sambandet og erklærte seg selvstendig i 1958. Félix Houphouët-Boigny var en sterk tilhenger av at en skulle videreutvikle forholdet mellom Frankrike og de franske provinsene i Afrika, altså assimilering i Frankrike. Men det gikk ikke slik. I løpet av en ukes tid i 1960 hadde Frankrike mistet nesten hele sitt Vest-Afrikanske imperium. Dette skjedde samtidig som de var involvert i en svært blodig krig i Algerie, og Charles de Gaulle hadde derfor ikke ressurser å sette inn for å bruke makt i Vest-Afrika.

I lys av disse begivenhetene ble Félix Houphouët-Boigny nødt til å bite i det sure eplet, og ta konsekvensen av at mange ønsket uavhengighet, også for ikke å bli stilt på sidelinjen i det som skjedde videre. Likefullt ble Félix Houphouët-Boigny valgt til president, og den 7. august 1960 erklærte han Elfenbenskysten som selvstendig stat.

Under Houphouët-Boigny sin ledelse, helt frem til hans død i 1993, var Elfenbenskysten Afrikas fremste eksponent for “Franceafrique”, altså et veldig tett samarbeid mellom de politiske elitene i Frankrike og f.eks. Elfenbenskysten. Denne nære relasjonen bidro sterkt til at Elfenbenskysten var Frankrikes nærmeste allierte i Vest-Afrika, og nøt godt av å være det foretrukne landet å investere i for franske investorer. Til gjengjeld har Frankrike vært den foretrukne eksportnasjonen for varer produsert i Elfenbenskysten, gjerne til en hyggelig pris.

Det tette forholdet mellom Frankrike og Elfenbenskysten har helt klart bidratt til at landet tross alt har klart seg godt i forhold til utgangspunktet de hadde.
Frem til det økonomiske høydepunktet rundt 1980 økte  brutto nasjonalproduktet fra 0,5 milliarder dollar til 10 milliarder, og per innbygger fra 159$ i 1960 til 1208$ i 1980, altså tjente hver innbygger 7,5 ganger mer!
Siden toppen i 1980 har den økonomiske utviklingen av mange grunner stagnert; fallende råvarepriser, sterk befolkningsøkning og etter Houphouët-Boigny sin død; politiske kriser. Derfor ser vi i dag at snittet for hver innbygger i dag er på 1113$, altså en nedgang siden 1980. Men på den samme tiden har befolkningsøkningen vært på nesten 14 millioner, fra 8 til 22 millioner!

Den politiske utviklingen i landet får heller komme i et nytt blogginnlegg senere..

Norge

En liten kuriositet i anledning selvstendigheten er at et av de aller første landene som anerkjente Elfenbenskysten som selvstendig land var lille Norge. Et tegn på hvor viktig denne støtten var kan vi se ut fra hvor den Norske Ambassadørresidensen er i Abidjan; nabotomten til presidentpalasset!

Kilder: Jeune Afrique og Wikipedia

Damenes nr 1 Detektivbyrå

Like før vi reiste tilbake til Abidjan startet en spennende serie på Nrk. Serien handler om Precious Ramotswe, Botswanas første kvinnelige privatdetektiv!

Vi fikk bare sett første episode før vi dro, men den fenget såpass at vi kjøpte de tre første bøkene i serien på Gardermoen på vei tilbake til Abidjan. Og så langt må jeg si at dette er ustyrtelig festlige bøker! Ifølge ei botswansk dame som var innom kvinnegruppa til Marie var serien veldig realistisk med tanke på hvor trofast den var i forhold til hvordan ting faktisk foregår i Botswana…

Anbefales!

Campingferie

Det ble ikke lange campingferien, men en overnatting i hytte ble det i alle fall! Etter å ha besøkt Oddny og Thomas i Fortun overnattet vi på campingplassen i nabobygda Skjolden. God pris fikk vi også når innehaveren hørte hvor vi skulle på besøk…

Dagen etter gikk ferden over Sognefjellet. Norge kan være imponerende vakkert og rikt på flott natur når en til daglig bor i en overfylt afrikansk storby. På et utkikkspunkt, etter å ha lagt bak oss de verste, bratteste stigningene traff vi et australsk/engelsk par som var på mimretur i Norge. Det var her de traff hverandre på skiferie, på midten av sekstitallet, mens de fremdeles bodde i England. Siden emigrerte de til Adeleide, hvor de har spart i mange år for å kunne se hvordan vestlandet så ut i dag… Trivelig

For Håkon var nok det rare hvite greiene som lå på bakken da vi kom på fjellet som var det mest spennende. For selv om han fikk sett litt snø sist vi var i Norge, så har det nok ikke festet seg helt hva det var for noe rart.