Vi er en familie på fire som er misjonærer for NLM i Elfenbenskysten

Det var med sorg vi i morges fikk nyheten om at Pastor Pierre Sagara døde i natt. Han døde på misjonens gjestehus i Bamako, hvor han har bodd siden han forlot Ouaninou for en liten tid tilbake. Pastor Pierre har slitt med dårlig helse i flere år.

Pastor Pierre har hatt en svært viktig rolle i arbeidet MELCI (NLM i Elfenbenskysten) har og har hatt i Toubaregionen. Selv etter at sykdommen svekket han betraktelig har han vært en solid skanse i området, selv om mye av arbeidet misjonen har drevet i området har vært sterkt skadelidende på grunn av den urolige situasjonen i Elfenbenskysten.

Også i Norge er det mange som kjente Pastor Pierre, både tidligere misjonærer og andre. Mange misjonsvenner vil nok huske Pastor Pierre fra NLM sin generalforsamling i Trondheim i 2006, hvor han deltok.

Vi lyser fred over Pastor Pierre Sagara sitt minne.

En foreløbig navnløs Citoën Berlingo

En ivrig testpilot! Kjempestas med ny "Bij"!

I dag har jeg hatt gleden av å hente misjonens nye bil hos forhandleren! En splitter ny Citroën Berlingo! En rimelig, snerten bybil hvor en kan få med seg masse rart baki. Selv om ingen bil passer til alt så håper vi at vi kan få brukt denne til mange nyttige formål!

Navn

Her på feltet har vi en tradisjon for å gi bilene våre navn. Av de som er i bruk i dag har vi navn som Snuteper, Kvitingen, Snømannen, Gråtass, Blikkboksen og 4-fisla. Som du kanskje skjønner så blir gjerne øyensynlige kjennetegn brukt i navngivingen.

Vi har imidlertid ikke konkludert med noe navn på denne bilen og vi er åpne for forslag! Så om du har en idé som høres knakende god ut, så skriv det gjerne i en kommentar til innlegget!

Sverre og Marie i panoramarestauranten på Hotel President

Etter litt kansellerte avganger fra Bamako fikk vi endelig besøk på mandag. Sverre Hafell, som bruker sitt første år som pensjonist til å undervise skolebarna i Narena, har tatt turen hit til Abidjan.

Vi hadde lyst til å vise frem en av de største severdighetene her i Elfenbenskysten, og derfor tok vi med oss Sverre til hovedstaden Yamousoukrou.

Vel fremme på tirsdag tok vi det rolig på hotellet resten av dagen. Hotellet vårt, Hotel President, er voldsomt overdimensjonert til hverdagsbruken de har, i og med at det var kanskje 8-9 gjester til å bebo 285 rom den dagen vi var der…

Hotel President

Innkjørselen til basilikken. Frem til inngangsdøren er det 1 km med marmor!

Hovedmålet for turen var imidlertid Basilique Notre-Dame de la Paix, (“Vår frues fredskirke”) verdens største kirke! Kirken ble innviet av Pave Johannes Paul II i 1990 og var et av mange store prosjekt iverksatt i byen av “landsfaderen” i Elfenbenskysten, Félix Houphouët-Boigny, landets første president. Han satt ved makten fra 1960 til sin død i 1993. Han var tilfeldigvis selv oppvokst i Yamousoukrou, og tidligere borgermester i byen.

Utsikten fra galleriet, 40 meter over bakken.. Vi tok heis inne i en av søylene for å komme opp dit!

Selve kirken ble bygd på tre år og er vanvittig imponerende! Peterskirken i Roma ville fått plass inne i kuppelen.. Størrelsen på kirken er litt vanskelig å fatte før en står midt inne i den, for på avstand har en ingenting å sammenligne den med, i motsetning til mange andre store byggverk rundt om i verden.

En far med langt fremskreden høydeskrekk, med godt tak på sine to poder.. 40 meter ned er HØYT!

Selve kirken har en del imponerende nøkkeltall. Den har 7000 sitteplasser og 11000 ståplasser, 7000 kvm med glassmalerier og en grunnflate på 30000 m2. Til sammen er kirken 158 meter høy, og har verdens største kirkekuppel, med en diameter på 90 meter..

Konklusjonen etter vårt første besøk i Yamoussoukrou er at hele konseptet med denne byen egentlig er galskap. Presidenten hadde på dette tidspunktet full kontroll over landet og kunne gjøre som han ville. Byen er dimensjonert og har en infrastruktur som kan takle en stor millionby. I dag er anslaget at det bor omtrent 190 000 i byen, så det er god plass til mange, mange fler! I og med at parlamentet og alle departementene fremdeles ligger i Abidjan er Yamoussoukrou hovedstad kun i navnet. Men, en er i ferd med å bygge et nytt parlament i byen, så det kan godt hende at byen får seg en boom når det er fullført.

For vår del var det uansett kjekt å få se også denne delen av landet!

Et av mange glassmalerier. Her kneler de 12 disiplene for Jesus ved innmarsjen til Jerusalem på palmesøndag. I tillegg har det sneket seg med en langhåret libaneser til venstre (arkitekten) og en mørk ydmyk president Félix Houphouët-Boigny midt på.. (Se uthevet til høyre..)

Her er et lite hverdagsglimt fra i dag.. Sigurd ruller rundt på gulvet, og storebror Håkon prøver å trøste når ting ikke går helt som lillebror har tenkt..

(PS. Om du ikke har Adobe Flash innstallert på maskinen din, så må du laste ned det først. )

NORGESBESØK

Det har vært travle tider i det siste. ( Så travelt at vi nesten helt har glemt å ta bilder dessverre) . For to uker siden fikk vi besøk fra Norge. Kjell Jaren fra hovedkontoret sammen med Elin Vannes og Dag Rune Sameien fra NLMs bistands-seksjon. De var her for å gjøre seg bedre kjent med arbeidet vi driver her samt komme med faglige tilbakemeldinger. I løpet av den knappe uka de var her var det også innflyttningsfest i det nye kontorlokalet vårt og vi hadde besøk fra den norske ambassadøren som også ville bli bedre kjent med NLMs arbeid.

MALI

Etter 1 1/2 uke i Mali er vi tilbake i Abidjan. Den årlige misjonærkonferansen ble avholdt på MELCIs gjestehus  ( navnet for NLM i Mali). Her har vi vært fire småbarnsfamilier med tilsammen 10 unger som har bodd sammen. Det har gått utrolig bra 

Det har vært et kjekt og slitsomt opphold…Lange dager fra 08 til 18 med forhandlinger og med medfølgende kveldsmøter har vi holdt tempoet oppe. Litt sykdom gjorde også at jeg får min del (Marie) ikke fikk med meg så mye som jeg gjerne ville ønske. Gutta har også slitt litt med magen, men heldigvis er de bedre nå! Å få barna til å være med barnepassere var heller ikke så enkelt, noe som nok amputerte deltagelsen for oss damene på feltet.

Å komme tilbake til Mali var som ” å komme hjem”.  Jeg kjenner meg trygg i Mali. ( både dag og kveld kan vi ferdes fritt) Gatene og butikkene er kjente og folket kjenner oss igjen. Språket som jeg trodde jeg ikke kunne noe av, kommer sakte tilbake…jeg kan si enkle ting  og hilse iallefall, det kjennes godt! Det er en varme over folk i Mali og som ” tobabouer” er vi stort sett velkomne i landet. Vi var også en tur tilbake og hilse på naboer i Sebenikoro ( bydelen der vi bodde før) Vi var nok nærmere Afrika der ( på godt og ondt ) Nærmere folket, rett ut porten og du traff vanlige maliere som ikke hadde så særlig god råd…Folk møter deg med et smil, medmenneskelig varme, velkomst hilsninger og masse masse av tid! Det er ting vi savner!! Når vi drar får vi utveksle de vanlige velsignelsene, måtte Gud gjøre dagen din god!  Mali vil nok alltid være vårt første møte med Afrika, vårt første afrikanske hjem. Litt vemodig er det at det ikke ble noe av arbeidet i Sebenikoro! Kanskje kan det blir mulighet for nye misjonærer der på et senere tidspunkt?

Samtidig tenker jeg at vi har det utrolig bra her vi bor nå og er takknemlig over å være i et grønt og frodig land der ungene kan springe barføtt over gresset i hagen.  Men kanskje kreves det litt mer her for å bli kjent med vanlige folk når man bor i et rikt område med vakter og stengte porter. Men sikkerheten er nok desverre nødvendig her i landet på en annen måte enn i Mali.

Mali og Elfenbenskysten er begge afrikanske land, men jammen så forskjellige! Fra tørr varme i Mali, med brunrød sand, esler ( en by som er  mer som en stor landby ) til frodige Elfenbenskysten og storbyen Abidjan med en høyhus og en travelhet man ikke opplever i Mali.  Med havet følger også  fuktigheten som gjør at skorta di konstant klistrer seg til kroppen…Men likevel er det godt å være her, det er Elfenbenskysten som er hjemmet vårt nå!

Idag har vi pakket ut og senket skuldrene. Godt å være hjemme hos seg selv igjen etter nesten to uker på farten. Inge har hatt ekstremt mye arbeid i forkant av konferansen med nytt regnskapsprogram, årsavslutning og årsmeldinger til konferansen. Nå håper jeg at han får litt mer av kveldene fri og at vi får litt mer tid sammen som familie.

Men tiden går jo fort fram til ferie i Norge også. Vår i Norge skal bli bra!! Inge har eksamen 10 mai på høyskolen i Molde ( finansregnskap). Jeg gleder meg til ferie! Sigurd har nok forandret seg mye, kjekt at det ikke blir så lenge til tanter, onkler og besteforeldrene kan se ham og oss andre  igjen. Så til dere der heime, på snarlig gjensyn