Elfenbenskysten 50 år!
I dag er det stor glede, og stor fest her i Elfenbenskysten! Den 7. august 1960 fikk landet sin selvstendighet!
Landets første president Félix Houphouët-Boigny var ikke bare glad for landets nyvunnede frihet, og følte seg nok på mange måter sviktet av Frankrike for at uavhengigheten kom såpass tidlig som den gjorde. Han skal ha uttalt at Elfenbenskysten var et land med tyve advokater, ti doktorer og to ingeniører i august 1960, og derfor syntes han landet var klart for de store oppgavene som lå foran som selvstendig land. Han sa videre at han kjempet mot urettferdighet, mot koloniherrenes misbruk og privilegier. Han kjempet ikke mot Frankrike!
Opptakten til det som senere ledet til selvstendigheten for de franske koloniene finner vi i innsatsen og ofrene de franske oversjøiske områdene hadde under andre verdenskrig. De franske områdene utenfor Europa forble lojale til den lovlig valgte regjeringen, og havnet aldri under Vichy-regimets kontroll. Som en takk for dette ble det etter krigen gjennomført mange reformer, bl.a. fikk alle innbyggerne i koloniene statsborgerskap og stemmerett.
President Felix Houphouët-Boigny
I 1956 fikk de franske koloniene i Afrika overført mye makt til egne valgte myndigheter, og med dette selvstyre på en rekke områder. De fleste franske provinsene aksepterte denne grunnlovsendringen, mer eller mindre helhjertet, bortsett fra Guinea. Guinea ville ikke lenger være en del av det franske sambandet og erklærte seg selvstendig i 1958. Félix Houphouët-Boigny var en sterk tilhenger av at en skulle videreutvikle forholdet mellom Frankrike og de franske provinsene i Afrika, altså assimilering i Frankrike. Men det gikk ikke slik. I løpet av en ukes tid i 1960 hadde Frankrike mistet nesten hele sitt Vest-Afrikanske imperium. Dette skjedde samtidig som de var involvert i en svært blodig krig i Algerie, og Charles de Gaulle hadde derfor ikke ressurser å sette inn for å bruke makt i Vest-Afrika.
I lys av disse begivenhetene ble Félix Houphouët-Boigny nødt til å bite i det sure eplet, og ta konsekvensen av at mange ønsket uavhengighet, også for ikke å bli stilt på sidelinjen i det som skjedde videre. Likefullt ble Félix Houphouët-Boigny valgt til president, og den 7. august 1960 erklærte han Elfenbenskysten som selvstendig stat.
Under Houphouët-Boigny sin ledelse, helt frem til hans død i 1993, var Elfenbenskysten Afrikas fremste eksponent for “Franceafrique”, altså et veldig tett samarbeid mellom de politiske elitene i Frankrike og f.eks. Elfenbenskysten. Denne nære relasjonen bidro sterkt til at Elfenbenskysten var Frankrikes nærmeste allierte i Vest-Afrika, og nøt godt av å være det foretrukne landet å investere i for franske investorer. Til gjengjeld har Frankrike vært den foretrukne eksportnasjonen for varer produsert i Elfenbenskysten, gjerne til en hyggelig pris.
Det tette forholdet mellom Frankrike og Elfenbenskysten har helt klart bidratt til at landet tross alt har klart seg godt i forhold til utgangspunktet de hadde.
Frem til det økonomiske høydepunktet rundt 1980 økte brutto nasjonalproduktet fra 0,5 milliarder dollar til 10 milliarder, og per innbygger fra 159$ i 1960 til 1208$ i 1980, altså tjente hver innbygger 7,5 ganger mer!
Siden toppen i 1980 har den økonomiske utviklingen av mange grunner stagnert; fallende råvarepriser, sterk befolkningsøkning og etter Houphouët-Boigny sin død; politiske kriser. Derfor ser vi i dag at snittet for hver innbygger i dag er på 1113$, altså en nedgang siden 1980. Men på den samme tiden har befolkningsøkningen vært på nesten 14 millioner, fra 8 til 22 millioner!
Den politiske utviklingen i landet får heller komme i et nytt blogginnlegg senere..
Norge
En liten kuriositet i anledning selvstendigheten er at et av de aller første landene som anerkjente Elfenbenskysten som selvstendig land var lille Norge. Et tegn på hvor viktig denne støtten var kan vi se ut fra hvor den Norske Ambassadørresidensen er i Abidjan; nabotomten til presidentpalasset!
Kilder: Jeune Afrique og Wikipedia
